Jeg fikk delta som kontorets representant på et av disse møtene. Daværende politimester deltok også på et to-dagers møte med sosialt samvær om kvelden. Møtet foregikk i Bjerkvik. Ikke akkurat verdens navle, så utsiktene til moro var for så vidt små.

En av de andre deltakerne var hundefører. Han eide Gorm, som var den største patruljehunden som noen gang har vært i politiets tjeneste. Ut på kvelden ble jeg med ut for å lufte hunden samt aktivisere den med noen enkle og mer ufarlige øvelser. En av øvelsene var å søke etter bilnøklene som ble kastet i forskjellige retninger. Det så virkelig mørkt ut da de havnet nede blant steinblokkene som skulle hindre havet i å grave bort europa­veien. Til slutt lå vi på alle fire nede blant steinblokkene og lette sammen med bikkja. Det var midtvinters og mørkt så noen nøkler var ikke å se.

Politimesteren kom gående mens dette pågikk. Vi gikk opp og kom i prat om dette med hunder som kontaktskaper. (Nøklene til tjenestebilen ble ikke nevnt). På den tiden var Bamsen Eddy og halvsanne historier om leker som kommer til live synonymt med forebygging. Vi ble fort enige om at tjenestehund i høyeste grad kunne brukes som en erstatning for Eddy.

Som nyutdannet var det ikke så lett å holde i gang en samtale med selveste politimesteren. Det ble en del småpauser. I en av disse pausene var det at politimesteren kom med sitt ulykksalige spørsmål. «Du, si mæ, e det egentlig nå tak i den bikkja di?»  Hundføreren kikket på meg, så kikket han på hunden, så kikket han på mesteren. Deretter kikket han en ny runde på alle mens det ble dryppende stille. Etter å ha tenkt seg litt om pekte han på mesteren og sa «Gorm, pass på mannen» Det er en mild beskrivelse å si at villdyret våknet.

Etter dette stanset for så vidt all videre samtale. Politimesteren sa i alle fall ikke et ord. Selv turte jeg ikke å si noe som helst. Å le av det hele var i alle fall utelukket. Hvor lenge bevoktingen varte har jeg ingen formening om, men Gorm ble til slutt kalt tilbake. Politimesteren gikk inn. Vi ble stående en stund i taushet mens bikkja fikk løpe fritt.

På innkalling kom den glad og logrende tilbake, med bilnøklene i kjeften.

Jeg utfordrer Ola Hofstad ved Operasjonssentralen i Nord-Trøndelag til å ta stafettpinnen videre.