Nok en gang så er jeg en av de som er «alene» på jobb i Rogaland politidistrikt, makker har fri og nyter livet. Situasjonen er ikke unik. Den er faktisk representativ for store deler av politi Norge.
På sambandet er det helt dødt, folk har det åpenbart travelt med å komme seg hjem i regnet.
Regnet er som kjent en god venn av politiet og bidrar ofte til å kjøle ned sinte rogalendinger.
Men regnet hjelper sjelden på de som befinner seg hjemme, hos andre eller i bilen.

Jeg halvsover med beina på bordet, mens jeg leser gjennom heftet HMS - Kultur i politiet. Det er lite nytt. Noe som gjør en trøtt og ensom tobarnsfar enda sløvere. Jeg trøster meg med ordtaket, «det er kun blant andre mennesker man opplever ensomhet».

Men så, riing!
Det er Innsatsleder-telefonen som ringer, jeg tar den og ser at det er opera­sjonssentralen.

Huff tenker jeg, hva er det nå? Noen vante scenarioer raser gjennom hodet, trafikkulykke, familievold, trusler med skytevåpen. Og noen korte tanker om hva kan jeg gjøre med mine 9 års politierfaring, masse studiepoeng og kompetanse, 197 cm på strømpelesten og 105 kg med Oslodialekt og en kjeft som sjelden er igjen.

I telefonen er det en kjent stemme som beskriver oppdraget i korte trekk. En dame er blitt utsatt for trusler, muligens vold ved legevakten av en mannsperson, som er kjent for slike forhold tidligere. I bilen er det ei lita jente, et lite barn tenker jeg. Noen stygge gloser går gjennom hodet mitt, den vesle jenta til naboen døde for to måneder siden under svært tragiske omstendigheter. Ingen skal få gjøre et lite barn vondt når jeg er på jobb, det er helt sikkert. Hjemme har jeg to prinsesser som snart skal legge seg, for dem ville jeg ofra alt absolutt alt.
Det er ikke så annerledes med den lille jenta som sitter i bilen sammen med moren, kanskje hun er livredd? Kanskje det er faren som har slått moren, kanskje den lille jenta i bilen er vitne til det? Får håpe hun ikke er stor nok til å skjønne det, eller?

Tankerekka surrer rundt i hodet mitt, når jeg sier til operatøren:

«Du vet jeg er alene på jobb?».
«Ja», svarer operatøren.
«Men vi må ha noen opp for å se hva som skjer».
«Ok» sier jeg. «Men jeg må ha bistand fra en annen patrulje».
«Vi sender VP 30 (hundepatrulje) fra Stavanger» svarer operatøren.

Og så avslutter vi samtalen. Bra tenker jeg. Jeg sjekket ressursene i Stavanger når jeg kom på jobb, de var ikke mange, men Roy Henning og Trond Ivar var på bilen. Det er folk en kan stole på, de har vært i politiet lenge, tenker jeg.

På vei ut i bilen hører jeg at Roy Henning kaller på samband,
«E 30 det er VP! Vi passerer Forus, hvor er du?»
«Er på vei», svarer jeg. Jeg hører at de svarer mottatt. Setter meg i bilen og starter tenninga og slår deretter på blålyset.

Er på vei tenker jeg, sannheten er at jeg velger å ta det helt rolig før jeg setter meg i bilen. Det er liten vits i å stresse seg opp. Jeg tenker på kollega Svein som alltid sa. «Løp ikke til bilen Thomas, du drar bare med deg stresset inn i bilen og ut på oppdraget».
Svein var en flink og klok politimann tenker jeg, som nå jobber med HMS i Aker.

Ikke dumt det, ikke dumt i det hele tatt. Kanskje det er der jeg burde ha vært, som HMS-rådgiver i et oljefirma, lav risiko og høy lønn. Varmt og godt kontor, 8-16, lykkelig kone og unger som ser pappa i helgene. Tror de hadde likt det hjemme.
Moren min har sagt det mange ganger. Du av alle burde visst hvordan dette ville bli! Klart hun visste det etter 38 år som politi i Oslo, klart hun visste det, tenker jeg. Men at jeg «alene» skulle være «ansvarlig» for sikkerheten til nærmere 70 000 mennesker, det hadde jeg aldri trodd. Jeg kjører utrykning forbi Sandnes Rådhus og tenker på hva som kan møte meg på åstedet, hvem kommer først fram. Er det meg alene, eller er det VP. Håper virkelig det er VP. En vet jo aldri hva som møter deg. Uvissheten og usikkerheten er alltid der, men det var jo litt derfor jeg valgte å bli politi var det ikke det? Men det var kanskje før, før jeg fikk to unger og kona ble syk. De er faktisk avhengig av meg der hjemme, det bidrar til å dempe risikovilligheten.

Det er blitt noen skader gjennom årene, men det er mange år siden sist nå. Det er bra, tenker jeg! Men hvis gjerningsmannen fortsatt er på stedet og slår kvinnen, da blir jeg nødt til å pågripe ham. Om nødvendig med bruk av makt, det er litt av et arsenal med maktmidler jeg har med meg.I våpenskrinet ligger det en HK-P30 pistol med ammunisjon, baki en MP-5. Rundt livet har jeg en velfylt «sentrums rigg» med teleskopbatong og håndjern, men ikke pepperspray, den skulle jeg gjerne hatt, men de var visst tomme hos PDMT.
Men det er det jeg har i hodet jeg stoler mest på, har lært meg å bruke kjeften.
Tror ikke jeg er like flink som divisjonslederne Håkon eller Bjarne, men har plukka opp noen triks opp gjennom årene. Hvis det skulle knipe så har jeg 105 kg med rimelig velholdt maskineri, regelmessig pleid på Arena Klepp. Det er søstera til Eskil som driver, treningsstudioet bra plass det. Steike tenker jeg, skulle gjerne hatt Eskil her. Vi har vært ute en vinternatt før vi, da var vi mange på jobb i Stavanger og Rogaland. Men slik er det ikke lenger.

Roy Henning kaller meg opp på sambandet og melder at de er på vei ned bakken til brannstasjonen, melder at jeg er 30 sekunder unna. Kjører inn på plassen foran brannstasjonen og ser at Trond Ivar og Roy Henning er ute av bilen og at situasjonen er rolig. Fornærmede, en dame i 30 årene forteller til oss at kjæresten hennes, har truet henne grovt. Det er visst ikke første gangen, fornærmede fortalte at hun ville bryte med ham.

Jeg faller litt ut og ser på den lille jenta som henger på armen til moren, hun er aldeles nydelig. 3-4 måneder gammel, en herlig alder. Hvor de suger til seg alt de kan få av kjærlighet og omsorg, men suger de til seg det som er vondt også. Jeg vet ikke, er ikke barnepsykolog. Men jeg klarer ikke å la være å stryke den lille jenta over kinnet og tenke, det gikk bra denne gangen. Faren din gjorde verken deg eller moren din noe fysisk, men usikkerheten er der. Det ser vi tydelig hos moren!

Vår usikkerhet er der også, hvor lenge skal vår bemanningssituasjon vedvare og ikke minst hva skjer med tryggheten til det samfunnet vi skal beskytte. For det er vår viktigste jobb, å beskytte individene og storsamfunnet mot handlinger som truer liv og helse. Det har jeg trodd på, men nå! Jeg vet ikke helt lenger hva jeg skal tro?