For befolkningen må det være betryggende at Justiskomiteens 12 medlemmer tilkjennegir god kjennskap til ressurs- og bemanningssituasjonen i politiet. At politiansatte gjennom Politiets Felles­forbund engasjerer seg og argumenterer for å styrke politiet tolker jeg ikke som å «gråte for sin egen syke mor», men for å si i fra hva som kunne vært gjort hvis ressursene hadde vært bedre.

Politiets ansatte og Politiets Felles­forbund som etatens klart største arbeidstakerorganisasjon må leve med ulike politiske prioriteringer. I politiet er man tradisjonelt sett best når det haster. Men straksløsninger i politisk arbeid gir gjerne dårlige resultater på lang sikt. Den beste måten å oppnå resultater på, er å sørge for at det politiske arbeidet overfor sentrale og lokale politikere fortsetter på en sterkt, tydelig og saklig måte.

Justisminister Knut Storberget hadde rykte for å være en dyktig advokat. Jeg tror ikke han har blitt mindre god som statsråd til å argumentere innad i Regjerningen for innbyggernes trygghet og sikkerhet. At han nå henter ut fakta fra Bemanningsprosjektet tegner positivt for utviklingen av politibudsjettet 2009. Prosjektet representerer sammen med økte opptak på Politihøgskolen et håp om at Norge om noen år ikke har den laveste politidekningen i Norden.

NYE POLITIMESTERE PÅ VENT

Etter tre måneders saksbehandlingstid for de 13 utlyste politimesterstillingene sendte politidirektør Ingelin Killengreen i begynnelsen av desember sin anbefaling til Justisdepartementet. Politidirektøren har ikke innstillende myndighet, men avgir kun en uttalelse til Justisdepartementet.  Det er Justisministeren ved sitt foredrag i statsråd som kommer med innstillingen.

Politiforum har tidligere påpekt svakheter i utlysingsteksten. Det er viktig å få politimestere som har bevist evne til samarbeid. For å lykkes er man som politimester helt avhengig av at samarbeidet med ordførere, næringsliv, media og de ansattes organisasjoner fungerer. Jeg har merket meg at justisminister Storberget i Aftenposten etterlyser politiledere som sier i fra. Nøkkelen ligger i å utnevne politimestere som tør nettopp det, ut av den trygge konformiteten som i en stor grad hersker. Politimestrene bør faktisk kunne ha egne meninger som ikke alltid nødvendigvis er sammenfallende med PODs synspunkter.

Og noen som slutter
Det er nå i desember anledning å hilse til politimestrene Olav Sønderland, Bjørn Hareide og Per Marum, og takke for innsatsen i politiet De har alle tatt beslutningen om å ikke søke forlengelse av sitt åremål som politimester. Alle tre markante politimestere som har tatt solide tak og belastninger i å fronte politiet i mange uhyre vanskelige saker. Hver og en sitter de på en omfattende kompetanse når det gjelder å lede store organisasjoner i ekstremsituasjoner og under ordinær drift. Jeg ønsker alle tre lykke til i sin nye tilværelse som seniorrådgivere i politiet.