I denne utgaven kan du lese om politi­tjeneste på sparebluss i Finnmark, og du kan lese om andre bransjer som tydeligvis setter større pris på politikompetansen enn det politiet selv gjør.

Bemanningsutvalget har fått i oppdrag å gjøre beregninger over hvor mange politiutdannede som kommer til å slutte i årene som kommer. Utvalget gjør klokt i å utvide regnestykket til å omfatte ikke bare de om går av med pensjon.

Mitt råd til ansvarlige politikere med justisminister Knut Storberget og justiskomiteens medlemmer i spissen er å få øynene opp for noe som jeg oppfatter som kritisk for politiet. Flere og flere er lei av å fronte publikum med negative svar på spørsmål om hjelp. Det er belastende for engasjerte politiansatte å ikke kunne hjelpe, et yrke mange har valgt nettopp for å hjelpe innbyggere.

Markedskreftene har begynt å virke også for politiansatte. Den tidligere lojaliteten der politiutdannede gikk inn i et livslangt arbeidsforhold med politiet er definitivt over. Og flere finner glede i å hjelpe mennesker gjennom andre posisjoner, slik tidligere lensmannsbetjent Hans Morten Løvrød beskriver i denne utgaven. Politiets problem er at det er mange flere enn Løvrød som nå velger en annen karriere enn politiet. Politihøgskolens utdanningskapasitet klarer knapt å håndtere den naturlige avgangen knyttet til pensjonering. Det vil være en illusjon å tro at bemanningskrisen i politiet kun er knyttet til mangelen på utdanningskapasitet. Gode politiansatte med dyrebar kompetanse har blitt verdifulle medarbeidere hos andre arbeidsgivere. Da blir det hull på vaktlistene.

Hele småsamfunn uten politinærvær skaper raskt lov- og rettsløse tilstander som flere og flere ordførere nå roper ut om. Den ekstreme og lite misunnelsesverdige sparingen politimestrene er pålagt, koster nå samfunnet mer enn det innbyggerne vil akseptere. I Kirkenes er det når politiet topper bemanningen, én politipatrulje ute i en kommune med ca. 10 000 innbyggere. Forsvarets militærpoliti har to patruljer for å håndtere 50-100 soldater ute på førstegangstjeneste, og byens vaktselskap har én patrulje ute for å betjene en håndfull kunder. Spørsmålet er om det skal være slik at hver særinteresse skal måtte ha sine egne patruljer fordi politiet ikke er tilstedeværende.

Politiet må tilføres ressurser som gjør at det er attraktivt å jobbe der, og det må tilføres ressurser som gjør politiet i stand til å utføre de oppgavene innbyggerne forventer. Ikke for politiets del, men for lokalsamfunnenes del. Nå har det blitt stor avstand i det som befolkningen setter som et minimumskrav, og det som politiet faktisk er i stand til å utføre.

Jeg er sikker på at Arne Johannessen i Politiets Fellesforbund kan hjelpe landets ordførere med telefonnummeret til Justiskomiteens medlemmer.