Det samme med lensmannskontorene Bjugn og Ørland. «Nå blir det bedre politi, et nært politi kan levere mer politikraft», var påstanden fra Justisdepartementet.
Det tror jeg ikke på!

På en nylig avholdt konferanse arrangert av Sør-Trøndelag politidistrikt holdt den britiske politisjefen Dr. Ali Dizaei fra Metropolitan Police Service i London foredrag. Tema var politiarbeid i et multietnisk samfunn. Dizaies bidrag var høyaktuelt også for norsk politi, men ikke bare på området politiet i et multietnisk samfunn.

Dizaei fortalte at britisk forskning hadde funnet frem til at 70 prosent av informasjonen som førte til oppklaring av straffesaker kom fra lokalsamfunnet. Kun 30 prosent av oppklaringene kom som følge av politiets eget rene politiarbeid.

Hans klare budskap var at politiet måtte være der folk var. Politiet måtte inn i ungdomsmiljøer, religiøse miljøer og nærmiljøer. De måtte opparbeide tillit, og de måtte være tilgjengelige for samfunnet de skulle betjene. Med å samarbeide med samfunnet på helt lokalt nivå, fikk politiet tilgang til små biter av informasjon som politiet måtte analysere og sette sammen til et større bilde.

Sine erfaringer brukte han i alle sammenhenger for å gjøre «policing» (det finnes ikke noen god norsk oversettelse). Han var tydelig på at lov og orden ikke var politiets eneansvar, men at politiet gjorde jobben sammen med samfunnet som betalte for politiets tjenester.

Det er dette som er norsk politi og norske politikeres, ikke minst lokalpolitikernes, største utfordring. Den tradisjonelle tenkningen er at kriminaliteten er politiets ansvar. Det er feil. Kriminaliteten er samfunnets ansvar.

Men skal politiet samarbeide med lokalsamfunnene rundt om i langstrakte Norge, må lokalsamfunnet ha et lokalt politi. Den stadige sentraliseringen vi nå ser av politiets tjenestesteder og politiets tilstedeværelse, gjør at politiet i større grad fjerner seg fra lokalsamfunnet, og dermed blir mindre tilgjengelig til å motta de viktige tipsene.

Mange politiansatte vet hvorfor kriminalitetstallene synker, og de har en annen forklaring enn politidirektøren. Svaret er at det er færre politifolk ute blant innbyggerne, kontaktflaten med innbyggerne er redusert. Politifolkene som før genererte straffesaker med sitt oppsøkende og engasjerte arbeid, i stedet er sentralisert inn på operasjonssentraler og spesialfunksjoner bort fra gata og lokalsamfunnet.

Alibiet til de stadige sammenslåingene er politiledere og politidistrikt som selv ønsker å slå sammen enheter. Økonomien i politiet gjør at politidistriktene ikke har økonomisk mulighet til å oppebære dagens struktur. Nøkterne vurderinger gjør at politiet må bygge ned tilstedeværelsen. Dette i skarp kontrast til uttalt ønske fra Storting og Regjering om et nærpoliti.

Innbyggerne vil nemlig se mer politi. De politikere som tar det ønsket alvorlig bør få god uttelling i høstens kommunevalg.